og fire kvister deler seg og kongler spretter hit og dit når Frøya søte
lille gjør et sprett.
Ja det var mere som spratt opp og falt ned og landet, heldigvis uten å dele
seg men den som datt registrerte at det ikke lenger var noe snø og falle i og
at polstringen(kjeledressen)ikke var på lenger og tok av. Steiner som det
finnes en del av som stikker opp både her og der i området vi bor på, var ikke
lenger dekket av snø dermed heller vonde å lande på.
Den unge damen er veldig ivrig og det er jeg også, blir liksom litt giret av
iveren til Frøya, så jeg glemte helt å bruke svake hjelpere, selv om det bare
dreide seg om stemme bruk, så viste jeg min iver når jeg ville ha henne fram i
raskere tempo med gøyale tilrop.
Dette ble jeg liggende å tenke på i natt en av de gangene jeg våknet da jeg
snudde meg og hofta meldte fra at jeg måtte være forsiktig. All den tid vi har
jobbet sammen fra bakken så har vi hatt det gøy, og gøyale tilrop fra meg har
ofte ført til rompe opp og morsomme galoppsteg, jeg har ledd og hun har hoppet
enda mer. At det i går kom et vindkast når jeg responderte på hennes økte tempo
med fryd gjorde ikke saken noe bedre. At jeg satt oppå nå gjorde ingen forskjell for henne, hun gjorde bare som hun ofte pleier når jeg bruker stemmen på denne måten fra bakken. Hun hoppet akkurat nok til at jeg falt ut
av balanse før hun fortsatte i litt høyt tempo og jeg brukte min tid ca.10 m
framover til å prøve å rette meg opp, det gikk ikke så da måtte jeg tenke
på hvordan jeg skulle falle best mulig og fallet ble ikke av de beste jeg har
hatt spesielt om man tar i betrakting stener, fravær av snø og polstring, så
ligger det på en 7 på skalaen fra 1 til 10. Det hender man faller av så det er
ikke første gangen, har vært oppe i en 9 da langt til skogs, da var det bare så
vidt jeg kom meg på igjen, smerten kom umiddelbart og jeg slet litt med den
hjemturen.
Denne gangen kom jeg meg forholdsvis lett opp igjen, ganske fort og instinktivt
skjønte jeg at det var lurt å komme seg opp på hesten igjen, og at det kunne være
lurt å ri hjem mens endorfinene enda kom sigende, for jeg skjønte at dette
kunne bli verre om en time eller så.
Pål og hundene var med så både klem og hundeslikk etterpå var jo kjekt,
lille Frøya kom også bort undrende over at jeg ikke var oppå henne lenger.
På slike turer går ofte Pål og meg å prater litt, jeg hadde ironisk nok
akkurat formidlet til Pål hvilket potensiale jeg ser i Frøya som en god hest for min helse og alderdom Hun drives lett, er lett å sitte på, hun
er ikke for stor og er dermed lettere for meg å komme opp på og både frivillig og ufrivillig av, da det er kort vei ned til bakkenog ikke minst
tølten er en meget behagelig gange som er lett og behagelig for rytter, denne
gangarten ligger lett for henne. Det var liksom det siste jeg hadde åpnet min munn
og delt med ham i min fryd og for liksom å understreke det hele ivret jeg henne
i vei før det hele skjedde og jeg falt med brask og bram.
En annen ting jeg ikke fikk prøvd ut i forfjamselsen i går var nødbremsen
den glemte jeg nemlig å bruke i den situasjonen som oppsto. For å gjøre Frøya
trygg for meg å ri på har jeg øvde inn en bråbrems ved tilropet hooou, den har
vi øvd på fra bakken med bare stemme og når jeg sitter på både med stemme
tyngde. Denne sitter så godt at jeg har lurt på om jeg må slakke den litt
av slik at hun bare bremser ned sakte ved tilropet. Nå bremser hun som en godt
innøvde western reining hest.
Har man en nødbrems så er det viktig
å bruke den og jeg er litt irritert på meg selv som glemte dette, for jeg lurer
jo nå veldig på om den hadde virket i gitte situasjon.
Målet med en slik hendelse må være å lære noe av det, for min del være å
huske at jeg har rundet 50 og å ta hensyn til helsa mi. Men det er lett å bli
for ivrig og det er så utrolig deilig å ta av litt innimellom.
Bare til orientering, det homeopatiske middelet
Arnica er til god hjelp i en slik her situasjon.